Predikant Erik Johnsen, Manndalen
1844 – 1941
Mange steder i vårt land finner vi personligheter som raker opp over det alminnelige og står som lys og fyrtårn i tiden. En av disse var Erik Johnsen, Manndalen.
Han var født i Manndalen, Kåfjord i Lyngen den 1. November 1844. Selv har han oppgitt sin fødselsdato til Allehelgensdagen 1842, mens Lyngen kirkebok viser 1844. Hva som er det riktige er ikke godt å si, for veiene til kirken den gang var lange og besværlige.
Erik Johnsen lærte å lese da han var en ungdom. Han fortalte selv at det var en prest som var på tur i bygda som viste ham stor A. Han var da omkring 12 år. Dette gav støtet til at han tok lesingen alvorlig. Han lærte fort å lese og siden slapp han ikke boken. Da han som nittenåring sto til konfirmasjon kunne han hele det Nye Testament utenat. Han arbeidet på gården hjemme i Manndalen eller Dalen og da faren døde tidlig var det han som måtte ta seg av gårdsstellet. I tillegg var han hvert år var med på Lofotfiske og det ble sagt at han var en dyktig høvedsmann.
Anne Kathrine Bakkemo, født 7. Februar 1848, ble Eriks ektefelle og støtte gjennom hele livet. Sammen fikk de 8 barn, deriblant bestefar Peder H. Eriksen.
Ved 20 års alderen møtte han kristendommen i ny form ved noen læstadianske talere som kom til Lyngen fra Karesuando. Læstadianismen har sitt navn fra den svenske presten Lars Levi Læstadius fra svensk Karesuando, på grensen til Finland, etter den vekkelse som kom med ham. Læstadius hadde flere medarbeidere og noen av disse kom også til Lyngen. Erik Johnsen kom i stor sjele- og syndenød ved å høre på disse og etter en tids kamp og strid i bønn, kom han til fred med Gud.
Det var ganske rimelig at Erik Johnsen med sin innsikt i Guds ord og sin skarpe tanke ble ført videre til Læstadius og Luthers skrifter. Dette ble bestemmende for hans syn. Den litteratur som han oftest nevnte og siterte i sine taler var Luthers store kirkepostille, Luthers fortolkning til Galaterbrevet, Konkordieboken, Augustana, Luthers store katekisme, foruten Læstadius prekener. Av Læstadius prekener var det flere oversettelser både til svensk og norsk, men Erik Johnsen var sjelden fornøyd med disse oversettelser.
Som taler var han selvstendig; det han gav var hans eget og det var klart og ekte. Det var først etter oppfordring fra eldre kristne at han begynte å holde forsamling og senere tale selv. Så reiste han rundt i bygdene og holdt oppbyggelser. Læstadianerne, som disse kaltes, var opprinnelig ingen venner av kirken og prestene. De betraktet sin egen forsamling som den egentlige menighet og var ikke fornøyd med kirkens kristendom. Og Erik Johnsen kunne nok av og til uttale sin betenkelighet om kristendommen, særlig hvordan den ble praktisert sørpå. Men som den strenge lutheraner han var, satte han i virkeligheten kirkens embete meget høyt og likeså kirkens orden.
At han allikevel ble kirkens venn skyldtes først og fremst daværende sokneprest Hansen i Lyngen (statsråd Stuevold-Hansens far). Han bad Erik Johnsen om å holde skriftetale for seg i kirken. Erik Johnsen var villig og holdt skriftetalen og senere ble det et godt samarbeid mellom dem. Erik Johnsen ble kirkens venn og det ledet ham alltid til kirken. Ja, selv i de senere år, i de store kamptider, da flere hevdet at en ikke skulle høre å de liberale prestene, så holdt Erik Johnsen fast på sitt syn for det hellige presteembetes skyld. Ikke slik at Erik Johnsen vek bort fra sannheten. Han var selv tilstede på det store møtet av bekjennelsestro prester og lekmenn i Calmeyers gatens misjonshus i 1919. Der talte han til den store forsamling. Han talte på lappisk og hans nærmeste medarbeider, Nils Larsen, Løksund i Skjervøy, oversatte til norsk. «Aftenposten» omtalte ham dagen etter som Erik Lyngen. Forså vidt var det vel riktig. Det var bare en Erik Lyngen og det var han, – kjent som han var fra Lofoten til Vadsø.
Det sies om denne talen at den var kvass og at Erik Johnsen hadde bedt Nils Larsen om ikke å oversette alt ordrett dersom han syntes at talen ble for kvass. Men det ble nå ikke tilfelle. Til en prest sa han en gang: «Eg ska fortelle deg om din tro. Den er som en sky på himmelen. Når det er sønnavind farer den mot sør og likeså fra øst til vest og fra vest til øst«. Han kunne være svær til å refse prestene av og til i sine taler, særlig når teksten gav høve til det, f.eks. Luk. 1, 57-79. Han sa noen ganger at læstadianerne bare holdt fast ved kirken for barnedåpens og nattverdens skyld.
Ved 50 års alderen lærte han seg finsk og siden talte han også finsk på de steder hvor en ikke forstod lappisk. Han reiste også i den svenske lappmarken og ble i en årrekke knyttet til Svenska Kyrkans Misjon i Lappmarken. Like siden Læstadius dager var det svenske kongehus sterkt interessert i Lappmarken og en av prinsessene opprettet en misjon blant lappene. I denne misjonsgren var det Erik Johnsen virket i mange år og det var liksom et språkfellesskap i store deler på begge sider av grensen.
Erik Johnsen talte allikevel helst på lappisk, som var hans morsmål. Han lot en annen tolke til norsk eller finsk, alt etter som tilhørerne kunne forstå. Han kunne avbryte og rette på tolken, med de ord som han fant mer heldige. Han klandret av og til sine medarbeider for at de holdt for lange taler. Det sies at Nils Larsen engang talte i 4 timer over det ord: «Salige er de som hører Guds ord og bevarer det». Han sa at mange ikke kunne følge med og huske det som ble sagt. Men Erik Johnsen talte selv som regel 2-3 timer og ikke under to, unntatt når han holdt skriftetale. Skriftetale holdt han alltid stående, som regel en halv time. De hadde liksom fått hevd at han skulle holde den og han gjorde det gjerne.
Selv om han etterhvert ble en gammel mann, var hans røst å høre fra Lofoten til Vadsø. I de senere år reiste han enda mye og holdt forsamling alle steder hvor de ba om det og så sent som i 1940 holdt han enda taler på over 2 timer. Erik Johnsen så nok liten og uanselig ut, men han hadde et par lysende øyne. Det rette inntrykk fikk en heller ikke av ham før en fikk se ham på talerstolen. Talerstolen på Skibotn bedehus var en skolepult og der tok Erik Johnsen alltid trøyen av seg og satte seg til å holde forsamling. Han reiste seg mens de holdt bønn og mens han leste teksten og så satte han seg ned igjen og tok til å tale.
Denne kirkelige retning blant læstadianerne som Erik Johnsen var leder for, hadde sitt viktigste forsamlingssted på Skibotn. Det var ellers sedvane å holde et sommerstevne i Lyngen kirke omkring St. Hans og året etter forsamling på Skjervøy. På Skibotn var det stevne i november når det var marked. Bedehuset på Skibotn var ikke stort, men når en pakket seg sammen kunne det romme omlag 400 mennesker. Da satt folk på benker uten rygg – pakket sammen som sild i tønne. Verst var det når det skulle holdes nattverd. Da ble det satt tre benker i firkant og folk satte seg på benkene og det ble forrettet fra et bord inntil veggen. Det tok selvfølgelig tid å meddele 3 – 400 mennesker på den måten, men det gikk stille og sømmelig for seg.
Etterhvert kom det tanker om å utvide bedehuset med et tilbygg og få det innviet til kirkelig bruk, slik at det kunne holdes barnedåp der, for det var lang vei til kirken i den tid. Erik Johnsen støttet tanken og var straks villig til å gå i gang.
Med hjelp av biskopen i Hålogaland ble det ordnet med tillatelse til å føre opp et tilbygg og biskopen innviet huset til kirkelig bruk sommeren 1931. Etter at biskopen hadde vigslet huset, sa han til Erik Johnsen: «Stig nå opp på den prekestol som framfor noen er din egen og tal til oss«. Erik Johnsen talte så i to timer over Jesu dåpsbefaling. Sommeren 1937 ble også bedehuset i Birtavarre innviet til kirkelig bruk. Det var omtrent like stort som bedehuset i Skibotn.
Det hendte ofte på de store forsamlinger at det kunne være 4 – 500 nattverdsgjester på en gang. I Skibotn hendte det at det ble tegnet inn omlag 300 på en dag og så ble de gjenværende tegnet dagen etter.
Erik Johnsen talte ved stevnene som regel en gang hver dag. Når han var ferdig med sin tale gikk han inn i sin stue og la seg på sengen for å hvile en stund. Men straks var det mange som flokket seg om ham og ville spørre ham om ett og annet. Han var alltid lydhør og hadde mange både kvasse og snurrige svar å gi. Ofte var det også en ren fortsettelse og videre forklaring av den talen han nettopp hadde holdt og spørsmål i forbindelse med den.
Det ble fortalt at da Erik Johnsen og presten møttes i en bygd, var det en mann som ville ha nattverd fra presten. Imidlertid hadde ikke presten tatt med kjole og sakrament, for han skulle bare være en dag og hadde ikke ment å meddele noen. Mannen klaget da overfor Erik Johnsen dette forholdet, men Erik Johnsen svarte » Hadde du hatt større hunger, så hadde ikke veien til kirken vært så lang». Og med dette måtte mannen gå. Det ble visselig sagt at Erik Johnsen alltid var til stor hjelp for presten. Han tok fram de gode sidene og talte vel om presten. Det var ikke alltid at presten fortjente det, men Erik Johnsen elsket freden i menigheten. Ett av de ord som han oftest minnet om var det å bevare Åndenes enhet i fredens samband, Ef. 4,3.Klikk her for E.F.4,3 Og nettopp fordi han var så sterk, så greide han dette bedre enn noen. Han gledet seg også over at det hadde lyktes gjennom mange år å bevare denne Åndens enhet i hele denne menighet, som strakte seg fra Lofoten til Vadsø. Ikke det at veien alltid var så grei, men han reiste mye og hadde god beskjed om hvor nettopp han skulle reise og hva han skulle tale om. En gang sa han: «I år skal jeg reise dit og dit og der skal jeg tale om barnedåpen og nattverden». Et annet år hadde han et annet program. Han talte gjerne om barna og barneoppdragelsen, om barnehjertet, hvor åpent det var for Guds ord og hvor nødvendig det var å lære barna om Gud. Han fortalte at han hadde holdt 13 barn til konfirmasjon, deriblant 7 av sine egne. «I særdeleshet min kone», sa han engang, «lærte barna om Gud». Det var så stort at den gamle hedersmann hadde råd å si det, i særdeleshet min kone og da må man tenke på det ord som vel er altfor lite påaktet i ekteskapet: «Kappes om å hedre hverandre», Rom. 12, 10. Klikk her for Rom. 12.10
Slik holdt han sin menighet sammen, men han var heller ikke alene. Hvert år i november marked ble det tatt omlag 30 talere som skulle besøke forskjellige steder ved juletid. De reiste to og to sammen og mange var over 4 uker borte før de kom igjennom sin rute.
At denne kirkelige retning ikke var enerådende i dette strøk, viser Erik Johnsen allerede i første hefte av sine taler. Det kom ut i 1929 og der begynner han en lengre redegjørelse om den kristelige lære. Han holder et oppgjør med «Den førstefødte menighet» og med de såkalte «De gamle læstadianerne», som var sterkest representert i Finland. Hele denne redegjørelse bare fremhever Erik Johnsens strenge lutherske syn og linje.
Senere kom det opp en strid om det å holde søndagen hellig. Det kom en lov for Lofotfisket som tillot fiskerne å sette garn på lørdag og la dem stå søndagen over. Men denne lov gjaldt bare for Lofoten. Allikevel var det enkelte som praktiserte dette også for hjemmefisket. Men mange fiskere mente at det var synd å la garna stå over søndagen.
Erik Johnsen gav da ut et lite skrift hvor han hevdet samvittighetens frihet. Har du samvittighet til det, så var det godt. Han hadde selv i mange år rodd på Lofoten og aldri fisket om søndagen, for da var det tid for å hvile og holde forsamling. Men han fikk like mye fisk og mer enn de som også brukte søndagen. Han hevdet også at ingen går opp og tar ned rypesnaren fordi det er søndag, men lar dem stå åpne. Er det så imot ens samvittighet å la garna stå søndagen over, så skal en la være å sette dem på lørdag. Men dette ble opptakten til en strid som visst ikke enda helt har lagt seg.
I 1938 kom det på tale at Erik Johnsen burde fremmes for Kongens Fortjenstmedalje. Mange var usikre på hvordan han ville reagere og han ble da spurt på forhånd. Til dette svarte Erik Johnsen: «Det ville være storaktighet og hovmod å ikke ta imot Kongens ære». Det står skrevet: «Frykt Gud, ærer Kongen». Det ble da søkt og søknaden ble innvilget. Det var biskop Normann som overrakte den til ham og satte den på vesten hans. Og der har den sittet siden.
Erik Johnsen var glad og hyggelig, alltid i godt humør og kunne fryde seg over de små og dagligdagse ting. I sine prekener kunne han ofte være vittig. Han kunne tale om enkelte som ikke kom inn gjennom himmeldøren, fordi deres hode var for stort.
Og til samene kunne han si; at de kom ikke inn, dersom de skulle bære reinen med seg på ryggen. Han kunne tale om de «tillatelige synder» som om det skulle være noen synder som var tillatelige. Det var ikke hans mening, men at det var enkelte som gjorde visse synder tillatelige for seg, det var det han ville til livs. Han talte om de kristne, hvor lite det var av takk og lovsang blant dem. «Om vårmorgenen, med det samme dagen gryr og sola kommer fram, da hører en småfuglene synge overalt. Men nå er kanskje lufta blitt så kald at de små fugler ikke makter å synge ut Guds lov og pris. Er det så at kjærligheten er blitt så kald blant oss?» Og aller høyest kunne kan vel nå der han talte om den første kjærlighet. Den første kjærlighets virkning er denne: 1) Den lar ikke urettferdighet og synd være ustraffet og unnskylder ikke synden. 2) Den står imot alle falske lærere, ingen sprer Guds hjord som de. 3) Den første kjærlighets virkning er den at en er flittig til å tale Guds ord, til å formane, oppmuntre og styrke andre og advare mot urettferdighet. 4) Når den første kjærlighet er kommet bort, er de kristne blitt kjødelige, trygge og sikre og har sluttet å kjempe mot djevelen, verden og sitt kjød».
Rent mektig kunne han være når han av og til avsluttet sin preken med en alminnelig tilsigelse av syndenes forlatelse: «Og jeg vitner på Guds vegne for dem som frykter i sin samvittighet og ser sin mangelfullhet og tror seg å ha forlatt sin første kjærlighet, –jeg stadfester på Guds vegne etter vår Herre Jesu Kristi befaling en full syndenes forlatelse i Jesu navn og blod».
Om Erik Johnsens humor vitner særlig en fortelling som denne: En finsk taler som reiste og holdt forsamling, talte om Marta og Maria.. Maria hevet han til himmelen, hun var salig, hun hadde valgt den gode del. Men Marta ble fordømt til helvete, der var hennes plass. Da denne mannen om kvelden kom dit han skulle bo, var det ingen mat satt fram og ingen varme. Taleren undret seg, men måtte gå og legge seg uten mat. Det samme gjentok seg om morgenen, ingen mat var satt fram og ingen varme. Han ble arg og spurte hvordan dette hadde seg at han verken fikk mat eller varme. Husfolket svarte da bare: «Ja, det er hun Marta stakkar, hun har vært i helvete siden i går kveld. Du må hente henne opp igjen». Og da fikk pipen en annen lyd. Han måte gjøre det godt igjen og han talte aldri mer over den teksten. Erik Johnsen lo hjertelig hver gang han fortalte historien.
Enkelte steder i de læstadianske forsamlinger var «rørelser» (finsk: Liikaatuksia») betraktet som et sikkert kjennetegn på åndelighet. Virkelig «rørelse» som folk sørpå forestiller seg den og som helst de finske talerne la opp til, tilhører en forgangen tid. Etter at Erik Johnsen overtok roret ble det mindre av rørelsen, i hvert fall i de forsamlinger hvor han var kjent.
Han hevdet med styrke at rørelsen ikke hadde noe verd til frelse. Rørelsen er heller ikke noe sikkert kjennetegn på de sanne kristne. Erik Johnsen talte ofte imot det at folk skulle tro at de var kristne og hadde fått del i det levende brød om de kom i rørelse og tok hverandre om halsen og ba om forlatelse. Eller om de på grunn av rørelsen gikk i forsamling, endog til nattverden, dermed var det ikke sikkert at de hadde fått del i det levende brød. Men sikre tegn på å være Guds barn er å erfare Den Hellige Ånds nådevirkning i sitt hjerte. «Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du o Gud ikke forakte». Men den rørelse som er Åndens rørelse i hjertet den merkes også andre tider og andre steder enn i forsamlingen. Den merkes også når en er alene, når en er stille for Gud i bønn og betraktning av Guds ord. Dette er også ifølge Paulus ord, at han hadde talt mer i tunger enn noen annen, 1. Kor. 14, 18 – 19.
Klikk her for 1. Kor. 14, 18-19 I de seneste årene tok Erik Johnsen alltid avskjed med forsamlingen siste gang han talte ved de enkelte stevner. Han kunne si omtrent som så: «Jeg er blitt gammel og det er kanskje siste gang jeg taler til dere». Og enkelte begynte å gråte og komme i rørelse. Men Erik Johnsen bryter av og sier: «Så var det dette huset, vi må få tak i mer penger». Og så var det slutt med rørelsen med en gang. Han ønsket ingen rørelse i den forbindelse.
Til avskjed hadde han alltid et personlig godt ord til alle og enhver og en hilsen til dem som ikke var tilstede.
Nå er det over sytti år siden den gamle kjempen la ned reisestaven. Han døde fredfullt den 12. desember 1941 og ble begravet på Sandeng kirkegård i Manndalen. Krohn-Hansen talte ved båren. Han la ned en krans og på kransen stod det: «Kirken takker Gud for Erik Johnsen».
Og det var god grunn for den takken!
Kilder:
1. Erik Johnsen skrifter
2. Ættesagaer
3. P. Slyngstad » En høvding er falt»
Skrevet av Øyvind Fossen, 19. april 1997
Predikant Erik Johnsen, Manndalen i Kåfjord 